I det siste har det vært debatt rundt Eskil Pedersen fordi at han flyktet fra Utøya 22.juli i fjor:
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/22-juli/artikkel.php?artid=10068663
Jeg skjønner folks behov for å finne “syndebukker” i en slik situasjon, men likevel mener jeg at kritikken mot Eskil Pedersen er urettferdig.
Vi som selv ikke opplevde terrorangrepet personlig på kroppen kan bare ane, forstå og sette oss inn frykten, angsten, redselen og skrekkopplevelsen ungdommene på Utøya opplevde. De som var på Utøya fredag 22.juli.2011 hadde bare et mål, og det var å redde seg selv og forsøke å berge livene sine. Det samme gjaldt også Eskil Pedersen. Hva gjør man når en tilregnelig gal bevisst går rundt på øya og plaffer ned uskyldige unge mennesker? Man tenker på å komme seg i sikkerhet for å overleve! Dette instinktet ligger latent i oss alle mennesker. Hva tenker f.eks. bankansatte på hvis de blir utsatt for et ran? De tenker på å overleve. Ansatte i bank og butikker har selvfølgelig rutiner for hva de skal gjøre hvis de blir utsatt for et ran, og de er drillet i rutinene.
På arbeidsplasser, skoler, universiteter og sykehus er det også rutiner for hva man skal gjøre hvis det bryter ut brann. Jevnlig er det uventet brannalarm hvor ansatte blir drillet i hva de skal gjøre hvis det oppstår brann. Vi blir alle drillet i å komme oss ut slik at vi skal overleve. Jeg regner med de på Utøya hadde rutiner for hva de skulle gjøre hvis det oppstod brann for hvem som skulle gjøre hva, men et uventet og brått terrorangrep har vel ingen rutiner for.
Ungdommene som dessverre opplevde terrorangrepet på Utøya på kroppen var ikke forberedt på at et terrorangrep ville komme. De var jo som de trodde på den tryggeste plassen på jord. Ingen av dem var forberedt på det.
Jeg skjønner Eskil Pedersen kjempegodt fordi han tok det valget han gjorde. Han reagerte på samme måte som alle andre som var på Utøy, og det var å komme seg i sikkerhet! Heldigvis greide de fleste å komme seg i sikkerhet og overlevde. Noen ble skadet og andre ikke, og som vi vet ble alt for mange uskyldige brutalt drept!
Det at mange av ungdommene før eller siden la på svøm for å komme seg bort fra Utøya viser det faktum at instinktet om å overleve var tilstede!
Jeg tror at der og da når de som var på Utøya skjønte at de var i livsfare tok de det første og beste valget om å komme seg unna gjerningsmannen fortest mulig. Målet var akkurat det samme for alle som var på Utøya 22.juli 2011!
Det at Eskil Pedersen sprang ombord i båten var hans måte å overleve på. Han reagerte instinktivt som alle andre. Hvorfor skulle ikke Eskil Pedersen få lov til å redde sitt eget liv ved å komme seg unna? Jeg skjønner bare ikke hvorfor noen må kritisere Eskil Pedersen for at han tok det valget han tok ved å løpe ned ombord i båten.
Før man kritiserer bør man heller spørre seg selv: “Hva ville jeg har gjort i en slik situasjon?”. Jeg er nokså sikker på at de fleste ville svart: “Kommet meg unna”. Det samme gjorde Eskil Pedersen også!
Godt innlegg du har skrevet. Du må huske på når mennesker er i sorg trenger noen andre å skylde på. Jeg er enig med at kritikken av Pedersen er usaklig, og jeg ville gjort nøyaktig det samme som de som var på Utøya; flykte i håp om å overleve.
Ha en fin ettermiddag søte deg Torilvennen;=)
Stor varm klem fra Catzy
Catzy recently posted..Bilder fra USA-ferien vår;=)
Sånn er det alltid i kjølevannet av en ulykke eller katastrofe at syndebukker blir utpekt i ettertid. Jeg synes det er ufint å gi Eskil kritikk fordi at han kom seg i sikkerhet. Datteren til naboen vår var på Utøya i fjor, og hun fortalte at det var kaos og panikk, og alle ville komme seg bort. De hadde ikke tid til å tenke på hva de skulle gjøre eller ikke gjøre, og de måtte bestemme seg der og da for hva de skulle gjøre. Den personen som sier at han ikke ville redde sitt eget liv med å komme seg bort er ikke ærlig med seg selv eller andre.
Bloggklem