About Tokrepia

Gift og bor i Trondheim. Jobber som freelancemusiker på tverrfløyte, og har spillejobber i bryllup, begravelser, hyggetreff og gudstjenester. Har kordirigering som fag fra da jeg studerte musikk. I tillegg til musikken så er jeg katteinteressert. Driver et lite rasekattoppdrett bestående av 3 abyssinere: SC Ingave's Nadina (kastrat), CH S*Skimmerdal's Elvis (kastrat) og CH (N) Hakrilas Hera (datter til Nadina, fertil) ❤❤ ❤😊 Reiser på noen utstillinger og har noen kattungekull i ny og ne. Mine interesser er: Musikk (synger i kor, spiller tverrfløyte og piano), katter, familie, venner, reise, lære nye kulturer å kjenne, spansk, trening, gå turer, fotografere, håndarbeid (hekling og strikking), og lese.

BILDER FRA TOGTUREN TIL OSLO 06.02.2015 :)

06.02.2015 skulle jeg reise til Oslo for å ha en venninnehelg 🙂 Jeg reiste fra Trondheim S 🙂

Nede på stasjonen tidlig en morgen 🙂

Været var kjempefint helt fra vi startet til vi var fremme på Oslo S. Her er toget på Berkåk 🙂

Neste stasjon er Oppdal. Oppdal avstigning på høyre side 🙂

På Oppdal Stasjon.

Toget på vei fra Oppdal.

Toget på vei fra Oppdal.

Dette bildet tok jeg etter toget kjørte fra Dombås.

Islagt Mjøsa like etter Lillehammer 🙂

Islagt Mjøsa 🙂

Like før toget ankom Oslo S 🙂

Så var togturen over, og jeg ankom Oslo S 🙂

“UNNSKYLD” OG “TILGI”,TO FORSKJELLIGE BETYDNINGER AV ORDET?

Hva vektlegger du i ordene “unnskyld” og “tilgi”? Jeg personlig mener at ordet “unnskyld” er et overfladisk ord som vi bruker f.eks. når vi ubevisst har skumplet bort i en medpassasjer på bussen, eller ubevisst skumplet bort en på gaten. Da sier vi nokså med den gang: “Åh unnskyld meg!”, før vi haster videre. Ordet “unnskyld” bruker vi også  hvis vi tuller og tøyser med hverandre, og kanskje komme til å si eller gjøre noe som kanskje gikk litt over streken. Hvis en person går litt over streken (ikke noe alvorlig), og vedkommende sier “unnskyld”, regner vi med at vedkommende ikke sier eller gjør den samme feilen igjen.

Vi kan bruke ordet “unnskyld” hvis vi har glemt noe, eller hvis vi kommer noen minutter etter avtalt tid på besøk til noen.

Hva hvis noen av vennene våre tar én liten “hvit løgn”?  De aller fleste av oss godtar “hvite løgner”, fordi vi mener at de blir brukt i nødløsning. Kanskje for å skåne en person, skåne omgivelsene eller rett og slett fordi vedkommende rett og slett ikke tørr å fortelle at han/hun har problem. 

La meg ta et eksempel på hva jeg mener hva som er “hvit løgn”. Du og venninnen din avtaler at dere ønsker å dra på en pub på en fredagskveld. Venninnen din sier at hun har lyst til å være med, og dere avtaler tid og sted for når dere skal møtes.

Dagen kommer, og du forbereder deg på å treffe venninnen din. Venninnen din oppdager plutselig at hun ikke råd til å være med på puben. Dette tør hun ikke å fortelle deg, fordi hun synes det er ekkelt ovenfor deg at du skal vite at hun ikke har råd. Venninnen din og ringer deg og tar en liten “hvit løgn” om at hun får besøk. I ettertid oppdager du at dette ikke var tilfelle. Selvsagt blir du skuffet der og da for at hun ikke fortalte sannheten, og venninnen din ber deg om unnskyldning. Du tar i mot unnskyldningen, men du håper på at hun kan stole såpass på deg som venninne at hun ved en senere anledning kan fortelle deg at hun kanskje har dårlig økonomi. 

Denne typen “hvit løgn” er jo ikke alvorlig, selv om det er løgn, for løgnen ble fortalt som en unnskyldning for å slippe å fortelle at man har dårlig råd. Unnskyldning for slike “hvite løgner” godtar vi, fordi vi alle kan sette oss inn i situasjonen. 

Personlig for meg er ordet : “Tilgi” noe som er personlig og dypere forankret i oss mennesker. Vi kan tilgi en person eller en handling som utføres av vedkommende.

Hva forventer du når noen ber deg om tilgivelse? Jeg forventer at vedkommende skal mene det fult og helt, og ikke si “kan du tilgi meg” på samme måte som når man skumper bort i en fremmed på gaten. 

Når noen ønsker å be oss om tilgivelse har han/hun gjort noe mer alvorlig, og som vi har blitt kjempeskuffet og såret for. Jeg har lett for å godta hvis noen ber meg om tilgivelse, men personen som ber meg om tilgivelse må virkelig mene at han/hun har gjort seg fortjent til å få fornyet tillit! 

En slik hendelse har jeg heldigvis opplevd kun en gang. Det er nå 8 år siden dette skjedde.

To av mine nærmeste venninne (en venninne fra abyssinermiljøet) og min barndomsvenninne (som har katt fra mitt abyssineroppdrett) og jeg hadde kontakt med en person. Alle tre visste av vedkommende fra det samme miljøet.

Vi oppdaget at vedkommende var sjalu på oss, og det vistes kjempegodt. Etter en stund begynte vedkommende å sette oss opp i mot hverandre. Til meg kunne hun lyve om de to andre, og omvendt ovenfor de andre. Dessverre for vedkommende har vi 3 alltid hatt kjempegod kontakt med hverandre, og vi pratet sammen. Vi begynte å ane uro da hver og en av oss fikk servert løgner om en av de andre som vi ikke fikk til å stemme, og vi skjønte alle 3 at vi hadde vedkommende ville prøve å splitte oss. Situasjonen ble så ille at vi ønsket å bryte kontakten med vedkommende, men så var det den samvittigheten da. Vi 3 venninnene gikk flere runder før vi tok kontakt med vedkommende og sa fra at vi ikke ønsket mer kontakt. Selvsagt ble vedkommende sur. Vedkommende begynte da å baksnakke oss stygt til andre bekjente, men de trodde ikke på det vedkommende sa. Vi fikk høre hva vedkommende fortalte, og vi konfronterte vedkommende med det. Alle 3 var sint på vedkommende. Vedkommende lot oss være i 4-5 måneder.

Plutselig en dag mottok vi alle 3 hver vår blomsterbukett på døren med et kort hvor vedkommende skrev at han/hun var inderlig lei seg, og vedkommende lovet bot og bedring, og håpet at vi ville tilgi. Vedkommende forstod at vi hadde mistet tilliten til henne, og vedkommende var villig til å bygge den opp på nytt!

Mine to venninner og jeg pratet sammen. Jeg var nok den som var skeptisk til å gi vedkommende en ny sjanse, for muren av tillit var revet ned. Det vedkommende hadde sagt og gjort mot oss var kjempesårende! Etter mye frem og tilbake gikk jeg med på at vi skulle gi vedkommende en ny sjanse. 

Vi sa klart og tydelig i fra til vedkommende at vedkommende fikk kún én eneste sjanse til fra oss, og at vedkommende selv måtte bevise at muren av tillit kunne bygges opp igjen. Vi ville ikke høre én Vedkommende lovte bot og bedring, og ble kjempeglad for tilgivelsen vi gav henne.

Det hele gikk fint i 8 måneder. Så merket vi vedkommende sin sykelige sjalusi var der igjen. Vedkommende begynte nok en gang med å sette oss opp mot hverandre i forsøk på å splitte oss! Målet for vedkommende var å ha oss for seg selv. Vedkommende begynte nok en gang å spre sårende løgner om hver og en av oss til våre felles venner, og løgner om hverandre til en og en av oss.

Våre felles venner som kjente/kjenner oss 3 fortalte oss nøyaktig hva vedkommende hadde sagt om hver av oss, og det var ikke småtteri. Vi ble sjokkerte, sinte og lei oss! Det var på grensen til å være direkte æreskrenkelse!

Det verste som vedkommende gjorde var å ringe mannen til min ene venninne å fortelle ham at hun var utro. Hvem gjør noe sånt da? Venninnen min ble kjempesint!

Til meg forfattet vedkommende et brev som visstnok skulle være skrevet av mine to venninner. I brevet stod det skrevet at de ikke ville ha kontakt med meg lengre. Vedkommende hadde signert med deres navn. Da jeg mottok brevet kontaktet jeg vennene mine, og viste dem brevet. De ble kjempesint på vedkommende, og de konfronterte vedkommende med det.

Etter dette bestemte vi oss alle tre for å bryte vennskapet med vedkommende, og det sa vi til vedkommende også. Vi fortalte vedkommende at muren av tillit til vedkommende var totalt brutt ned, og at vi aldri kom til å stole på vedkommende mer! Vedkommende tryglet og ba om å få en ny sjanse, men alle tre var vi 100% enige om at sjansene var forspilt for ny tillit fra oss!

Etter dette har vi ikke sett eller hørt noe fra vedkommende. Det eneste vi vet er at vedkommende har meldt seg helt ut fra alt. I følge folk innen miljøet som vi kjenner, var ikke første gangen noe slikt hadde hendt. Noe lignende hadde hendt noen få år før vi traff vedkommende. Vedkommende er ikke lengre i miljøet hvor vi ble kjent.

Spørsmålet er jo egentlig hvor ofte man skal tilgi en person hvis vedkommende sårer deg med vilje? Personlig har alltid sagt at jeg tilgir kun én gang. Da gir jeg vedkommende én sjanse til, for jeg tror på det gode i alle mennesker inntil det motsatte er bevist! Hvis da vedkommende sårer meg bevisst igjen, får han/hun ikke ny sjanse fra meg, for da har jeg mistet tilliten til vedkommende.

Tillit er det første bud når man velger å tilgi en person som har såret deg. Hvis da vedkommende sårer meg igjen med vilje, mener jeg at vedkommende misbruker ordet “å tilgi”. Da blir ordet “å tilgi” en tom frase som vedkommende lirer ut av seg. 

Flere har sagt i ettertid at de ikke skjønner hvorfor vi tre valgte å tilgi vedkommende første gangen, fordi vi måtte jo forstå at vedkommende ikke var til å stole på. I ettertid har mine to venninner og jeg skjønt hva de mente når de sa det. 

Løgn er noe som de aller, aller fleste mennesker avskyr, og løgn bryter ned en mur av tillit. Ingen vil noen gang stole på noen som lyver. 

Personlig for meg har ordet “unnskyld” og “tilgi” to forskjellige meninger, og jeg vektlegger en dypere mening, noe ekte og ærlig bak ordet “tilgi”.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

NYE PUSEBILDER AV PUSETRIOEN <3 :)

250115_aros_piano2Godgutten Aros sitter staselig på pianoet 🙂

290115_aros_piano4Godpuseprinsen Aros <3 🙂

260115_nadina_microboelgeovn2“Her på microbølgeovnen kan jeg stå, for det er ikke kjøkkenbenken!” 🙂 Godpusejenta oppe på microbølgeovnen 🙂

250115_nadina_pute3Godpusedronninga koser seg og slapper av på puta <3 🙂

210115_dixie_spisebord5Når jeg sitter ved PC’n så kommer alltid en av kattene og legger seg på bordet ved siden av meg. Her er det godpusejenta Dixie Rose som holder matmor med selskap 🙂

250115_dixie3Godpuseprinsessa Dixie Rose slapper av på spisebordet mens matmor jobber på PC’n 🙂

250115_nadina_dixie2Småjentene Nadina (mamma) og datteren Dixie Rose 🙂

INGEN NORMALE OG OPPEGÅENDE MENNESKER SKYTER ET FORSVARSLØST DYR!

Bildet lånt fra: https://www.facebook.com/FredrikstadDyrehospital

Bildet lånt fra: https://www.facebook.com/FredrikstadDyrehospital

Hvem er det som gjør slikt mot en forsvarsløs stakkars katt? Jeg finner bare ikke ord, for jeg reagerer med å blir fly hakke forbanna når jeg leser slike triste dyremishandlingssaker! 

En ting er sikkert, og det er at den/de som utfører en slik forferdelig ugjerning har store problemer med seg selv, og de trenger hjelp fra fagfolk! Ingen normale og oppegående mennesker med samvittighet, empati og respekt for levende dyr gjør noe slikt! 

Vi kan bare spekulere i hvorfor noen utfører en slik grotesk ugjerning som å skyte en katt i hodet flere ganger! 

Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk ved Politihøgskolen viser til “internasjonal voldforskning og studier fra FBI i USA, som peker på at det er en sammenheng mellom personer som torturerer dyr, og vold mot mennesker.”  Kilde: http://www.nrk.no/fordypning/_-dyrevold-kan-bli-menneskevold-1.11261278

I den samme nyhetsartikkelen står det skrevet at innsatte i fengsel som soner for voldtekt, er det 48 % som har begått dyremishandling. 

Det kan synes som om de som utøver vold mot dyr har et innvendig hat og sinne som de tar ut på uskyldige individer som et dyr er!

Hvis den/de som har skutt katten i hodet er barn, må barnevernet inn på banen! Normalt vet unger hvordan de skal behandle dyr. Oppegående foreldre veileder og oppdrar ungene sine til hvordan de skal behandle dyr, og de foreldrene er bevisst på at ungene skal viserespekt for dyrene. 

Som katteeier har jeg selv med egne øyne sett noen ytterst få unger som har vært brutal mot kattene. Når jeg som rasekattoppdretter får mail eller telefon om at noen ønsker å kjøpe en kattunge fra meg, og de spør meg hvordan abyssiner og barn passer sammen, forteller jeg dem at det er perfekt for en abyssinerkattunge. Hvis denne familien bor i samme by, ber jeg dem gjerne komme på besøk slik at jeg får dannet meg et inntrykk av hvordan ungene oppfører seg mot kattene, og om foreldrene veileder dem. 

Et par ganger har jeg blitt rystet når barnefamilier har kommet på besøk. Det første ungene gjorde var å buse rett inn på stua hvor de tok hardt tak i den første og beste katten som kom for å hilse på dem!

En gang jeg hadde en barnefamilie på besøk gikk ungen rett bort i fødekassen hvor kattemor og hennes nyfødte lå. Kattungene var vel da ca.4-5 uker gamle. Ungen tok tak og løftet opp kattungen etter halen! Jeg ble stum av sjokk! Foreldrene stod bare og så på, og de sa ingenting! Jeg selv måtte gripe inn å fortelle denne ungen at slik skulle man ikke løfte en kattunge. Kattemamma knurret mot ungen da hun hørte at kattungen pep! Det verste var at ungen gjorde dette igjen like etterpå. Ungen var 4-5 år, og når unger er 4-5 år vet de kjempegodt hvordan de skal tilnærme seg å behandle levende dyr! Det er noe foreldre har lært ungene sine gjennom oppdragelsen! Denne familien som jeg hadde på besøk fikk ikke kjøpe kattunge fra meg. De kjøpte en kattunge fra en abyssinervenninne av meg, men den kattungen måtte returneres tilbake til oppdretter fordi ungene behandlet den hardt og brutalt! Akkurat det kom ikke som noen overraskelse!

Grunnlaget for hvordan man skal behandle dyr legger man i barndommen, og det er og blir foreldrenes ansvar at ungene lærer seg å behandle et dyr med respekt! Selv har jeg hørt noen foreldre si i nærvær av ungene sine: “Det er jo bare en katt”. Hva slags idiotisk holdning er det? Den holdningen om at “det bare er en katt” vil automatisk bli overført til ungene enten foreldre vil innrømme det eller ei! Ingen oppegående voksne sier i nærvær av ungene sine at: “det er bare en katt”. Jeg tror med sikkerhet at unger som har fått dette innprentet fra foreldrene sine, før eller siden kommer til å utvikle et negativt syn på katten som dyr.  

Jeg pleier å gå tur 4 ganger i uka, og ved 2-3 anledninger har jeg vært vitne til at skoleunger i 8-11 års alderen holdt på å erte en katt som de hadde funnet på veien. De stakk katten med pinner og kjepper! Når jeg så den atferden til disse ungene så sa jeg klart i fra at dette fikk de vær så god holde opp med! Jeg ble kjempesint på ungene! Ungene stoppet med en gang jeg sa fra til dem! Det er ikke normal atferd for unger i den alderen å oppføre seg slik mot et dyr! Jeg mener fast bestemt på at disse ungene ikke eier et fnugg av oppdragelse hjememfra, de eier ikke respekt for levende individer og de eier ikke respekt for andres eiendom! Barnevernet må på banen i de tilfellene hvor unger mishandler dyr, for en slik atferd er ikke normalt for fem flate øre! Jeg tenker med skrekk og gru på hvor destruktiv atferd disse ungene kommer til å få når de vokser opp og blir tenåringer og voksne når de har en destruktiv atferd som ung! Unger skal lære seg hvordan de skal behandle dyr, og den lærdommen får heldigvis de aller fleste når de er små, og skjønner forskjell på rett og galt! Jeg finner over hodet ingen unnskyldning når unger mishandler dyr! Det er en straffbar handling å utøve vold mot dyr, selv også for en unger! 

Voksne som utøver vold mot dyr har uten tvil en destruktiv og voldelig atferd. De har kjempestore problemer med seg selv de har et voldsomt hat og sinne i seg, som gjør at de utøver vold på et forsvarsløst levende individ! En slik destruktiv atferd er ikke normalt, og jeg tror personlig at disse personene er psykopater. Dyremishandlere fortjener straff så det holder! 

Dessverre til nå har vold mot dyr vært nedprioritert fra politiets side 🙁 Nå har regjeringen bestemt å sette inn midler slik at vi kan få dyrepoliti i Norge, og det er på høy tid! Dyrene våre har rettigheter, og det er straffbart å utøve vold mot dyr! Jeg håper at lovnaden om dyrepoliti i Norge ikke er løgn og bedrag i fra politikernes side, men at det blir virkelighet! 

I eksempelet om katten Tigern kunne et dyrepoliti ha etterforsket saken. Det vil alltid være vitner som har sett eller hørt noe! Disse vitnene ville vært en kjempeviktig brikke til å løse dyremishandlingssaken slik at de kunne få tatt de som stod bak ugjerningen! 

Vi som er dyreeiere får bare krysse fingre, tær og labber for at vi får et etterlengtet dyrepoliti i landet vårt! Sammen må vi kjempe om rettighetene dyrene våre har <3 

NYE OUTFITBILDER AV KATTENE <3 :)

220115_aros_ved_matboks5Godpusegutten Aros passer godt på matboksene hvor tørrfóret befinner seg 🙂

220115_aros_ved_matboks6Godpuseprinsen Aros <3 🙂

210115_nadina_piano5Godpusejenta Nadina passer på, og følger med på hva som skjer 🙂

210115_nadina_pute4Godpusedronningen Nadina koser seg på puta si i sofaen <3 🙂

210115_dixie_pledd3Godpusejenta Dixie Rose slapper av på pleddet sitt på sofaen 🙂

220115_dixie_sofapute4Godpuseprinsessen Dixie Rose slapper på på sofaputa på sofaen <3 🙂

NÅR EN KASTRERT HANNKATT PRØVER Å PARE HUNNKATTEN…. :) (Video)

Nadina hadde løpetid i oktober/november, og Aros som er kastrert prøvde så godt han kunne å hjelpe henne. Han stod for det meste å bet henne i nakkeskinnet, noe som kastrater ofte gjør 🙂 Når hannkatter er kastrert så glemmer de hvordan de gjør det, for plutselig går rullegardinen ned, og han kommer ikke på hva mer han skal gjøre. Stakkars Nadina ble frustrert, for hun var jo klar for mer moro 🙂 Ikke særlig til mye hjelp nei 🙂

KATTENE: AROS, NADINA OG DIXIE VIL OGSÅ SI GODT NYTT ÅR TIL ALLE SAMMEN :)

100115_aros3Aros på sin faste utsiktsplassplass i kjøkkenhylla, og der sitter han hver gang vi er på kjøkkenet og lager mat 🙂

170115_aros4Gopusegutten Aros <3 🙂

251214_nadina3Nadina slapper av og koser seg 🙂

100115_nadina_pa_tv4Godpusejenta Nadina slapper av på toppen av flatskjerms-TV’n, og på TVN vises filmen “Sister Act 1” 🙂

170115_dixie7Dixie Rose slapper av på plassen sin på sofaen 🙂

170115_dixie8Godpusejenta Dixie Rose <3 🙂

Abyssinertrioen Aros, Nadina og Dixie Rose vil ønske alle bloggvenner og lesere et riktig godt nytt år!

Det mener matmor nå i 2015 må skjerpe seg, slik at bloggen blir oppdatert oftere med blogginnlegg om dem 🙂

Mange av mine abyssinervenner og abyssinerkollegaer kan ikke ha juletre pga av at kattene deres klatrer i treet. En abyssiner + juletre = “Oj! Nytt klatrestativ til oss, og her kan vi klatre!” 😀

Abyssinerne mine har alltid vært kjempeflinke til å holde seg unna juletreet vårt, og de er engler i forhold til huspusen Svartfot som vi hadde. Ei jul lå juletreet mer på gulvet, enn det stod på juletrefoten 😉 Den julen stod ikke juletreet så lenge over nyttår før det ble kastet på hodet ut døra.

Vi pleier alltid å sette juletreet opp et par dager før julaften, og det tror jeg vi gjør lurt i, for da kan kattene venne seg til det.

Jo da, de er nysgjerrige på julepynten når juletreet pyntes. Lenkene med de Norske flaggene og sølvlenken er kjempepopulært å prøve og fange for å leke med dem. Plutselig uten at jeg vet det så har jeg en abyssiner hengende etter lenken med flaggene 🙂

Jeg har hentet julepynttips fra svigermor. Hun pleier alltid å pynte opp med røde julekuler i røde sløyfer rundt om på stuen sin, og det har jeg også begynt å gjøre. Disse røde julekulene henger jeg opp i adventstiden.

Jeg har ei rød julekule hengende i gardinstangen over verandadøren, og i gardinstangen over storvinduet på stua.

Før jul var mannen min og jeg bortreist et par dager. Søndagen da vi kom hjem fant jeg tilfeldigvis ei rød julekule ved vannskålen til kattene Den mistenkelige for å få ned julekula var: (N) Hakrilas Dixie Rose!

Dixie Rose sa til meg: “Det var ikke meg, mator!” “Husk det er dårlig gjort å beskylde meg som er så lita og yndig”.

Samme ettermiddag etter jeg hadde fått hengt opp julekula så jeg med mine egne øyner at Dixie prøvde seg å få ned julekula. Ergo: Mysteriet løst 🙂 Mesterdetektiv Matmor løser alltid slike gåter når det gjelder abyssinernes spik 😀

Nå går jeg og venter på at riktig katt (Dixie Rose) skal få løpetid. Målet er å få paret henne i løpet av våren 2015, og ved første løpetiden hun får kommer “elskeren” hennes på besøk hit. Jeg føler at jeg bedriver “trafficingvirksomhet”, lovlig sådan. Det ble ikke noe av paringen sist gang Dixie hadde løpetid, for det var litt for sent i løpetiden da den blå abyssinerhannkatten Ozzcar var på parringsbesøk til Dixie.

Dixie hadde løpetid i romjulen. Først var det mamma Nadina som begynte, og noen dager senere kom Dixie i løp. I juleferien hadde jeg juleferie fra alt som het for paringsplaner. Så Dixie fikk bare ha løpetiden sin ut.

Første utstilling for kattene blir Trønderkatten siste helgen i mars. Jeg vet ikke hvem av kattene jeg skal ha med, men i hvert fall Nadina. En av kattungene til Nadina og Yxne skal også være med på utstillingen, men da som kastrat. Det blir kjempegøy å se hvordan han gjør det 🙂

Jeg skal også pare Nadina en gang til, men jeg vet ikke når det blir. Har mest lyst til å vente til hun er blitt Supreme Champion, men finner jeg en flott herremann til henne så slår jeg til 🙂

Nå er det Nadina som har løpetid, og Aros er lut lei av at hun er så innpåsliten. Han prøver å komme seg unna, men Nadina fotfølger ham. Oppe på toppen av vitrineskapet er hans fristed når Nadina blir litt for intens i sitt forsøk på å “elge” seg inn på ham.

Når Nadina har løpetid, elsker datteren Dixie å erte henne. Her om dagen lå Nadina og sov på puta si i sofaen. Dixie kom og satte seg i sofaen, og stirret på henne. Jeg forstod med en gang hva Dixie ville. Hun ville slå moren sin, for så å stikke av. Der og da kunne jeg ikke annet enn å vekke Nadina slik at hun kunne være litt oppmerksom på hva som var i ferd med å skje. Nadina satte et visst blikk i datteren sin, og Dixie hoppet ned fra sofaen.

En annen kjempemorsom episode skjedde også denne uken. Nadina satt på den ene kattedoen som står i hjørnet på stua. Dixie kommer snikende bak henne, og helt uten forvarsel klapper Dixie til Nadina, for etterpå å pile av gårde for å gjemme seg under spisebordet 🙂 Nadina var ikke sen om å løpe etter henne, men fornuften inntok henne.

Nå ligger Nadina, Dixie og Aros og sover på hver sine puter i sofaene våre.

Om de er bortskjemte spør du? Vi lar det svaret stå uberørt inntil videre 🙂

TANKER OMKRING HVA SOM ER KRANGLING, OG HVA SOM ER UVENNSKAP?

Alle har vi en eller annen gang i livene våre opplevd å bli uvenner med en eller annen venn som vi kjenner godt, og noen som kanskje ikke stod oss så nær.

Tenk bare på når vi var små, og vi lekte sammen ei venninne. Det hente at min venninne og jeg begynte å krangle fordi vi ville ha den samme dukken, vi ville ha den sykkelen eller ha de samme lekene. Begge løp hjem hver til sitt og gråt og klaget over hvor ille den andre var, mens foreldrene våre prøvde å få oversikt over hva som hadde skjedd. Krangelen ble jo utløst av en liten bagatell, og det tenker jeg foreldrene våre tenkte også. Kanskje etter 1 – 2 timer kom venninnen din og ringte på døren, eller du gikk og ringte på døren til venninnen din. Dere spurte hverandre om dere skulle bli venner igjen, og leken var i gang, og glemt var den to timers uvennskapet mellom oss 🙂

Jeg tror at som unger hadde vi mer åpent sinn, og derfor var det lettere å spørre om man skulle bli venner igjen. Ikke var det så nøye hvem sin skyld det var heller. Når man blir eldre blir vi mer opptatt av unødvendige bagateller når det krangles. Disse bagatellene irriterer man seg over. 

Hva er en krangel da? 

Det finnes ingen definisjoner på ordet “Krangling”

Kilde: http://no.wiktionary.org/wiki/krangle

“Jeg vil likevel prøve å definere ordet krangling ut fra personlige opplevelser med ordet: 

Krangling kan være en videreføring av en diskusjon/debatt, og som foregår mellom to eller flere parter enten i det virkelige eller på internett,.

Når diskusjonen har utartet seg til en krangel, kan det være fordi en eller flere parter i den opprinnelige diskusjonen ikke er enige med hverandre i sitt synspunkt på det som diskuteres. En eller flere parter i diskusjonen/debatten nekter å gi seg i å argumentere for sine synspunkt, fordi vedkommende mener at han/hun har rett.

Partene i en krangel er ikke villige til å lempe på sine meninger. 

Når det krangles er det gjerne en opphisset stemning blant partene enn ved en diskusjon/debatt, og partene som er involvert ønsker gjerne støtte fra utenforstående.

I en krangel blir partene sinte på hverandre, og usaklige argumenter kan ofte forekomme.

Etter en krangel mellom parter kan det forekomme at noen av partene blir uvenner med hverandre, eller rett og slett ikke kommer over ens.”

Selv hater jeg krangling, men hvis jeg føler at jeg, noen i familien min og vennene blir urettferdig behandlet, sier jeg klart i fra hva jeg mener, for så å trekke meg unna! Krangling fører ikke noe godt med seg! 

Hva er så uvennskap?

Det er nå to kamerater/venninner rett og slett ikke er venner mer. Uvennskap skjer som regel når det har foregått en krangel eller en uoverensstemmelse mellom partene. Partene er så uenige at de sinte og irriterte på hverandre, og ingen av partene er lydhøre for hva den andre har å si. Uoverensstemmelsen låser seg mellom dem. 

Det sies at et uvennskap mellom to stk er en sak som må sees fra to sider. I de aller fleste tilfellene stemmer det! Begge parter sier og gjør ting som ikke burde blitt sagt og gjort. Der og da innser man ikke det selv. Det begge parter ønsker er å komme seg bort eller ha “time out” fra hverandre for en periode til ting har fått roet seg. 

Jeg har hørt noen fortelle at de har blitt så uvenner med en person at de ikke har snakket med vedkommende 20 – 30 år! I slike tilfeller mener og tror jeg at den ene parten er så sta og langsint, slik at han/hun ikke evner det å være ydmyk i forhold til vedkommende han/hun ble uvenner med. 

Likevel vil jeg ikke stikke under en stol å si at det fult og helt kan være den andre parten sin feil også for at man blir uvenner med en person! 

I mitt liv har jeg blitt uvenner med 3 stk (2 stk som jeg kjenner personlig, og en blogger som jeg overhodet ikke kjenner eller har truffet). 

Det gjør kjempevondt å være uvenner med en venn/venninne, for situasjonen blir så anstrengt mellom partene. Når man er uvenner vil man jo helst ikke ha noe å gjøre med vedkommende en periode, og man går gjerne store omveier for å slippe å se vedkommende. 

Hvorfor vil man unngå hverandre da? Det tror jeg kommer av at begge parter er såret og skuffet over hverandre. 

Heldigvis og takk og lov fikk jeg ordnet opp i uvennskapet med de to som jeg kjente personlig. 

Uvennskap nr.1: 

Var en klassevenninne som jeg gikk sammen med på videregående skole. I klassen vår var hun fra første stund den som alltid var negativ til absolutt alt! Alt var bare: “Æsj”, “Isj”, “Huff”, “Jeg gidder ikke”, “Jeg vil ikke”, “Kjedelig”, “Barnslig” osv. Hun trakk seg bort i fra klassemiljøet, og holdt seg for seg selv. Vi prøvde alt for å få henne med, men da var hun negativ. Til slutt gav vi opp, for ingenting nyttet. Hver gang vi snakket til henne fikk vi til svar: “Det bryr ikke deg”, “Ja” eller “Nei”. I dag ser jeg og skjønner jeg at jenta var sjenert, men i en alder av 16-17 år forstod jeg ikke det. 

Slike personer er for mange av oss det som kanskje kan kalles for energivampyrer, for de suger energien ut av deg.

Når hun var så negativ i alt som foregikk, ble vi også usikker på henne. Vi visste aldri hvilket humør hun var i, og vår usikkerhet mot henne gjorde jo til at vi fikk litt piggene ute. Hun merket jo også at vi hadde piggene ute ovenfor henne, og hun merket jo også at vi var usikker på henne. Det er det jeg skjønner i dag som voksen, men ikke når jeg var 16-17 år gammel. 

Uvennskapet vårt skjedde da vi skulle skrive en oppgave to og to for å levere inn. Dette var i 2.klasse på videregående skole, og det var i et av avgangsfagene våre. Jeg husker kjempegodt at vi ble satt sammen to og to etter alfabetet. Den dagen vi skulle få oppgaven utdelt ble jeg syk. Jeg fikk dobbeltsidig lungebetennelse, men visste at min klassevenninne og jeg skulle jobbe sammen. 

Når jeg begynte å bli såpass frisk igjen at jeg var oppegående prøvde jeg å ringe hjem til henne flere ganger for å få høre hvordan vi skulle fordele oppgaven mellom oss. Jeg fikk aldri tak i henne på telefonen, og jeg husker godt at jeg prøvde og prøvde, men ingen svar. 

Etter de to ukene jeg hadde vært syk kom jeg tilbake til skolen, og jeg kontaktet min klassevenninne for å høre om hvordan vi skulle fordele oppgaven mellom oss, og jeg sa tydelig i fra om at vi skulle fordele oppgaven likt mellom oss. Da jeg spurte henne om det, fikk jeg til svar: “Det bryr ikke deg!”. Jeg ble stående lamslått, for jeg hadde ikke forventet et slikt svar. Jeg husker godt at jeg spurte henne om vi skulle gå på biblioteket for å jobbe med oppgaven vår etter skoletid, men fikk til svar: “Jeg gidder ikke!”

Hver gang jeg spurte henne om vi skulle jobbe med oppgaven så fikk jeg negativt svar, og jeg var litt småstressa for at vi ikke skulle få levert inn. Jeg pratet med faglærer om dette, og han sa at jeg kunne få skrive oppgaven alene hvis hun ikke ville samarbeide. 

Ukene gikk frem mot innlevering, men jeg fikk bare ikke kontakt med henne, fordi hun snakket jo ikke, og hun var bare så negativ og sur. Jeg hadde da begynt på å skrive oppgaven min alene, og fikk to dager ekstra til å gjøre den ferdig. 

Dagen for innlevering kom, og når faglæreren skulle samle inn oppgaven leverte min klassevenninne inn en oppgave hun hadde skrevet. Jeg ble helt satt ut, for dette visste jeg ikke noe om, og læreren sa: “Flott at det ordnet seg at dere to skrev oppgaven sammen”. Klassevenninnen min svarer: “Nei denne oppgaven er ikke Toril med på, for jeg har skrevet den alene”. Faglærer ble irritert å sa til klassevenninnen min: “Dere skulle skrive oppgaven to og to, og du har skrevet den alene uten å spørre om det var i orden”. 

Jeg husker jeg ble kjempesint, og tok henne til side og sa noen velvalgte ord om at jeg var kjempeskuffet over at hun hadde gått bak ryggen min, og ikke sagt noe. Hun så på meg, og sa ikke noe. Etter dette snakket jeg ikke til henne i det hele tatt, og jeg prøvde å overse henne så langt som over hodet mulig. Flere av våre klassevenninner var også irriterte på henne, fordi de hadde opplevd noe liknende i andre fag. Dette skjedde rundt påsketider i 2.klasse. 

Først da vi kom i til påske i 3.klasse satte vi oss ned i kantinen, og hun fortalte at hun var lei seg for det som skjedde. Hun spurte om vi kunne være venner igjen, og selvfølgelig sa jeg ja til det. Jeg hadde ikke hjerte til å gå rundt å bære nag til henne, for jeg forstod mer og mer at hennes væremåte skyldtes ekstrem usikkerhet i forhold til jevnaldrende på. Hun fortalte at hun hadde blitt mobbet på barne- og ungdomsskolen pga hun stammet, og dette fortalte hun ikke til en sjel. Hennes valg var derfor å unngå å prate med oss klassekamerater ved bare å svare korte svar til oss, og å trekke seg tilbake for å unngå å prate. Jeg husker vi gav hverandre en stor klem. Hun fortalte at hun var redd for å be meg om unnskyldning, for hun var redd for at jeg ikke ville godta den. Selvfølgelig ville jeg det, for jeg hadde det kjempevondt inni meg da vi var uvenner. 

Etter vi gikk ut fra videregående skole har vi hatt kjempegod kontakt. Hun har besøkt meg flere ganger, og jeg har besøkt henne. Vi treffes jevnlig over en kopp kaffe 🙂 Hun er gift, har fire kjempeflotte unger og hun og familien bor her i Trondheim.  

Uvennskap nr.2: 

Jeg har som sagt jobbet som dirigent for et ungdomskor i mange år, og der har jeg kommet i kontakt med kjempeflotte og fantastsike ungdommer i alderen 13-20 år. Ungdommene som var med i koret gav mye av seg selv, og de hadde kjempemasse energi, de hadde flust opp med godt humør og var kreative!

Som dirigent for et ungdomskor er man ikke bare en dirigent, men man må også være der for ungdommene når de trenger en på prate med. Ungdommene i koret jeg dirigerte kom til koret med ulik bakgrunn. I koret var det ungdommer som slet på hjemmebane, ungdommer som slet med å tilpasse seg jevnaldrende, ungdommer som holdt på å havne på skråplanet, ungdommer som brant for idrett, men én ting hadde de felles, og det var at de likte å synge. 

Det var ikke bare én gang jeg som dirigent og de andre lederne måtte tørste ungdommene når de kom på øvelsen med kjærlighetssorg.

Alle ungdommene som var med i koret fortalte at koret gav dem noe, og de fikk mer selvtillit gjennom ulike oppgaver som de fikk i koret. 

En av ungdommene som fikk en helt spesiell plass i hjertet mitt var ei kjempeherlig og søt jente (13-14 år den gangen). Grunnen til at hun fikk en helt spesiell plass i hjertet mitt var fordi hun virket så sårbar, men samtidig tøff på en sårbar måte.

Dessverre hadde hun opplevd det som mange barn og ungdommer har opplevd, nemlig mobbing 🙁 Slikt river hjertet mitt i stykker når jeg vet at de er blitt mobbet, og jeg har lyst til å bare klemme rundt barna og ungdommene å si til dem at mobbingen er ikke deres feil, men de som mobber! Samtidig får jeg lyst å filleriste mobberne! 

Hovedregelen i ungdomskoret var at mobbing ikke skulle skje, og hvis vi oppdaget mobbing ble mobberen kastet ut av koret, og foreldrene varslet!

Hun var ei kjempeflott og herlig tenåringsjente på alle måter, og hun var åpen og tillitsfull mot oss voksne i koret. De andre ungdommene i koret likte henne kjempegodt, og hun ble godt tatt i mot av dem 🙂 Hun var en av gjengen som alle andre, og hun hang sammen med vennegjengen sin 🙂 I tillegg hadde hun en kjempeflott sangstemme 🙂

Når man som dirigent for ungdommer i et ungdomskor ser at ungdommene trives, og finner sin plass i koret er det kjemperørende, for da vet man at ungdommene kommer til å få noen fine år som de kan ha med seg senere som ballast i livet 🙂 

Den jenta der fikk en helt spesiell plass i hjertet mitt <3 

Jeg sluttet som dirigent for ungdomskoret i 2003, og jeg tenker ofte på hvordan det går i dag med de ungdommene som var med i ungdomskoret. 

Med hånden på hjertet si at det er denne jenta jeg har tenkt mest på når jeg tenkte på ungdommene som var med i det ungdomskoret nettopp fordi hun hadde en slik spesiell plass i hjertet mitt. 

Selv om vi da bodde i samme by hendte det av og til at vi traff hverandre når vi ventet på bussen, eller at det ble noen “Heier” på Nordre en lørdag formiddag. Det var ikke så ofte, men ofte nok til at jeg fikk høre siste nytt om henne og noen av de andre ungdommene. Dette var før facebook kom. 

Når det snart 25 år siden hun var med i ungdomskoret. Jenta er voksen i dag, og hun er samboer. De bor ikke i Trondheim. Jeg har ikke sett henne siden hun gikk på videregående skole her i byen, og det begynner å bli noen år siden!

Etter facebook kom fikk jeg kontakt med de aller fleste av ungdommene (også denne jenta) som sang i koret på facebook, og det var kjempekoselig 🙂 Det er kjempekoselig å se hvordan det går med dem. Flere og flere av ungdommene som var med har begynt å få unger, og det er kjempekoselig å se ungene deres 🙂

Hun ungdomskorjenta har en kjempefin blogg som hun har hatt i mange år! Det som kjennetegner henne som blogger er at hun er en allsidig blogger. Hun er kjempeflink til å ta fine og hverdagslige og kjempekoselige bilder, og ikke minst hun er kjempeflink til å skrive og skape tekster! Der har hun et kjempestort talent! 

Det som skjedde mellom oss skjedde for 2-3 år siden. Vi kom inn på samme blogg hvor det foregikk en uoverensstemmelse mellom noen bloggere. Jeg tok vel parti med den ene parten, og hun den andre. Det endte med at vi ble sinte på hverandre begge to, og det la vel ingen av oss skjul på. 

I stedet for å diskutere med hverandre offentlig på en annens blogg, kontaktet vi hverandre på facebook, og skrev private chatmeldinger til hverandre. Tror det var bortkastet for begge to. Hun var sinna på meg, og jeg sint på henne. Jeg slettet henne som venn fra facebook, og vi holdt oss unna hverandre.

Skal innrømme at det var en kjempevond tid for både henne og meg, og for min del var det fordi hun alltid hadde hatt en spesiell plass i hjertet mitt fra hun var 13-14 år! 

Jeg holdt meg unna de bloggene hun pleide å kommentere på, og hun holdt seg unna bloggene hvor jeg pleide å kommentere på. Ingen av oss skrev noe nedsettende om den andre på våre egne blogger, og ingen skrev noe nedsettende om den andre på andres bogger!  

Vi kontaktet hverandre på facebook, og der fikk vi snakket skikkelig ut med hverandre, ordnet opp med hverandre, og begge ba vi hverandre om unnskyldning. Hvis hun hadde vært i samme rom som meg skulle jeg ha gitt henne en god klem! 

Begge to la den vonde tiden bak seg, og vi begynte å fokusere fremover. Det skal jeg love dere gjorde kjempegodt, og jeg ble kjempelettet <3 🙂

Etter vi skværet opp skrev hun et innlegg på bloggen sin om det 🙂 I blogginnlegget fortalte hun at hun var kjempeglad og lettet for at vi hadde skværet opp, og hun fortalte at det var som en tung stein som hadde falt ned fra skuldrene henne, og det skal jeg si var gjensidig! 

I disse to eksemplene mine skværet jeg opp med de som jeg kom på kan med. Det er en følelse som varmer innvendig, for når man ikke er på talefot med noen man kjenner har i hvert fall jeg det kjempevondt innvendig! 

Uvennskap nr.3:

Det er kun ét menneske som jeg er blitt uvenner med som jeg ikke har greid å ordne opp med. Vedkommende person kjenner jeg ikke personlig, for jeg har aldri truffet henne. Hun det gjelder er en 52 år gammel blogger. 

Det som skjedde begynte på min gamle blogg som jeg hadde, og det hele begynte i januar 2009. 4 av de bloggvennene som fulgte meg på bloggen i 2009, er fremdeles mine bloggvenner den dag i dag!

Jeg hadde skrevet et blogginnlegg med et tema jeg selv brant for. Diskusjonen gikk kjempefint, og alle bloggvennene og leserne som kommenterte på innlegget skrev saklige og begrunnede kommentarer.

 Noen var uenige med hva jeg mente, men de skrev det på en fin og begrunnet måte.

Så kommer denne bloggeren inn på bloggen min og kommenterer. Den første kommentaren hun skrev var usaklig og spydig. Alle mine bloggvenner som deltok på diskusjonen min sa det til henne at  de syntes hun kverulerte og var usaklig. Bloggeren tålte ikke at jeg og leserne mine sa i mot henne, og hun ble mer usaklig og ufin for hver kommentar. Til slutt endte det med at hun til usaklig personangrep mot meg. Det verste var at hun beskyldte meg for at jeg mobbet henne, noe jeg over hodet ikke hadde gjort! 

Hun ba en av mine blogglesere om å slutte å kommentere på bloggen min, for hvis hun så en kommentar til fra henne skulle bloggeren hevne seg. Min bloggvenninne skrev en kommentar til, og det gikk ikke mange minutter før denne bloggeren hadde skrevet et innlegg hvor hun skrev at jeg var en psykopat, og at hun ble mobbet og sjikanert på det groveste! Dette skapte reaksjoner, og hun slettet bloggen sin samme kveld. Et par dager senere dukket hun opp med ny blogg. Jeg hadde da blokkert ip-nummeret hennes fra å kommentere på bloggen min. 

Senere på våren 2009 prøvde jeg å ordne opp med henne på bloggen hennes. Vi sa unnskyld til hverandre. Jeg var lettet og glad for at vi hadde ordnet opp…

Det varte bare i en dag eller to. Da fortalte hun at hun trakk tilbake unnskyldningen hun hadde gitt meg, for hun sa at dette som hadde som skjedd var og ble min feil. Det var jeg som mobbet, sjikanerte og trakasserte henne på det groveste.

På bloggen sin stod hun på sitt, og hun skrev blogginnlegg som hun publiserte hvor hun beskyldte meg for å mobbe, trakassere og sjikanere henne på det groveste. Hun skrev på bloggen sin at hun aldri ville tilgi mobbere som meg. 

Da skjønte jeg at jeg ikke kom noen vei med denne bloggeren, og siden har vi ikke prøvd å ordne opp. 

Jeg har fire bloggvenner som fulgte bloggen min i 2009, og de fire er fremdeles mine bloggvenner den dag i dag! Alle de fire bloggvennene mine kommenterte på bloggen min den januardagen i 2009, og de sier at det ikke var min feil det som skjedde, men bloggerens egen feil. Det var hun som begynte å krangle og kverulere med oss! 

Årsaken til at vi ikke har fikk ordnet opp, var fordi at hun ikke var ydmyk nok til å innse sine egne feil. 

Det hadde ikke gjort meg noe å være ydmyk å be henne om unnskyldning, og sagt til henne at jeg kanskje ordla meg litt galt i innlegget mitt, men når man ikke møter ydmykhet tilbake, men når man får slengt midt i fleisen at alt sammen var min feil og beskyldninger om at man mobber, sjikanerer og trakasserer bloggeren grovt. Da er saken låst, og da nytter det ikke.

Jeg kan med sikkerhet si at ikke et menneske godtar å bli stemplet som en som mobber!  Det å bli stemplet som en mobber er sårende for den som får en slik alvorlig ubegrunnet beskyldning rettet mot seg. 

Fremdeles den dag i dag har denne bloggeren et horn i siden til meg, men det får så være. Jeg er ikke lei meg for at vi ikke fikk ordnet opp, og det er fordi at jeg over hodet ikke kjenner vedkommende personlig, for meg er hun bare et navn og en person på blogg, og ikke noe annet enn det. 

Hvis hun hadde vært en person som jeg kjente personlig ville jeg synes at det var trist at man ikke kunne ordne opp med hverandre. 

Første bud når man skal skvære opp etter en krangel er ydmykhet! Det å være ydmyk til å lytte hva den andre parten har å si om situasjonen. Kanskje har den andre parten har opplevd situasjonen til uvennskapet helt annerledes, og det er kjempeviktig at den andre parten få lov til å fortelle det. 

Det å innrømme at man har skrevet, sagt eller gjort en feil er også kjempeviktig når man skal skvære opp med noen!

Ikke begynn å fordele skyld for hvem av dere som begynte. Det oppnår man ingenting ved.

Til slutt er rådet mitt og ikke dvele ved det som har skjedd. Se heller fremover, og ikke bakover. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

GODT NYTT ÅR TIL ALLE MINE BLOGGVENNER OG BLOGGLESERE :)

Riktig godt nytt år til alle kjære bloggvenner og blogglesere 🙂 Jeg håper dere har hatt en kjempefin jule- og nyttårshelg. Det har jeg 🙂 

Julaften feiret vi hjemme hos oss sammen min mor. Vi hadde en avslappende og kjempekoselig julaften 🙂 Kl.17.00 spiste vi middag, og tradisjonen tro var det ribbe. Drakk så kaffe og koste oss med julegaveåpning 🙂 

1.juledag reiste vi hjem til svigermor, og der var det julemiddag som ventet på oss. Min sivgerinne og min mann sin onkel var på besøk hos svigermor. 

2.juledag var det juleselskap for familien til mannen min, og vi var 32 stk i juleselskapet. Til middag fikk vi servert kalkun, og det var kaffe og kaker. Hadde en kjempekoselig ettermiddag i juleselskapet, og det var kjempekoselig å treffe familien til mannen min igjen 🙂 

3.juledag slappet vi av hjemme hos svigermor før vi kjørte hjem til Trondheim. 

4.juledag sang vi i koret på den faste julekonserten vi pleier å synge på i julen. Hver 4.juledag arrangerer vi julekonsert, og vi som står for konserten er korpset, mannskoret og koret vårt. Før hadde vi med oss et damekor, men det er mange yngre studenter i koret, og de greier ikke samle nok korsangere slik at de får deltatt på konserten. Nytt av året var at vi fikk med oss et tensingkor på konserten 🙂 Som vanlig var kirka full av publikummere, og det var kjempekoselig 🙂 

Etter konserten var det tradisjonen tro 4.juledagsfest hjemme hos en koret, og det var kjempegøy 🙂

5.juledag om kvelden hadde vi en vennegjeng (på 15-20 stk) en vennefest. Vennegjengen vår har holdt sammen siden vi gikk på videregående skole, og 5.juledag pleier vi alltid å ha en vennefest med middag og sosialt samvær. Det er kjempekoselig å treffe alle sammen 🙂 Latteren og stemningen er på topp 🙂 Noen av vennegjengen ser jeg bare i julen, for de bor ikke byen, men er hjemme hos familiene sine på juleferie 🙂 Allerede nå gleder vi oss til vennefesten 5.juledag julen 2015 🙂 

6.juledag hadde vi besøk av naboene våre til en romjulskaffe, og det var kjempekoselig 🙂

Nyttårsaften feiret vi hjemme hos et vennepar av oss og deres 3 unger. Vi fikk kjempegod kalkunmiddag, kaffe og kaker, og vi hadde det kjempekoselig. Nå er ikke vi lengre interessert i å feste og drikke, og vi synes rolige nyttårsaftener er det aller beste 🙂 Vi så på rakettene før vi kjørte hjem. 

1.nyttårsdag var min mor på middag og kaffe til oss, og det var kjempekoselig 🙂 

I går ettermiddag var vi i nyttårsselskap hjemme hos et annet vennepar av oss. Vi fikk servert kjempegod middag, kaffe og kaker, og det var kjempekoselig. Tilsammen var vi 15 gjester 🙂

Julen her har vært kjempekoselig, og i morgen er hverdagen her igjen. Jeg begynner på med min kordirigentjobb neste uke, men allerede denne uken har jeg to spillejobber på fløyta i begravelser. På tirsdag starter vi opp med korøvelsen i koret mannen min og jeg synger i, og det gleder vi oss til 🙂 Vi har en relativt rolig vår. Skal synge på en korfest i mars, og i juni skal vi delta på sangerstevne på Oppdal 🙂 

Været i romjulen har vært mildt. Vi fikk regn, og det ble blankholke på veiene. I går begynte det å snø igjen, og det har lavet ned hos oss i dag. Jeg holder det ikke hemmelig at jeg ikke liker vinter, men jeg liker vinteren når det er en stabil vinter. 

 Legger ut noen bilder som jeg tok 2.juledag og nyttårsaften:

Kalkunmiddagen i juleselskapet 2.juledag 🙂 

Dekket middagsbord hjemme hos venneparet vårt nyttårsaften 🙂 

Det kjempefine juletreet hjemme hos venneparet vårt 🙂 

Kalkunmiddagen vi fikk hos venneparet vårt nyttårsaften 🙂 

Meg selv hjemme hos venneparet vårt nyttårsaften 🙂 

Datteren til venneparet vårt slapper av på sofaen med hunden Bingo 🙂 

Nyttårsraketter hilser 2015 velkomment 🙂 

Nyttårsraketter utenfor huset til venneparet vårt 🙂

Nyttårsraketter utenfor huset til venneparet vårt 🙂 

Godt nytt år til alle sammen <3 🙂  

 

 

 

FØRJULS- OG JULEBILDER :)

I år prøvde jeg meg på å lage fløtekarameller for aller første gang. Her kokes fløte, sukker og sirup under stadig omrøring 🙂

Karamellblandingen i formen 🙂

Karamellene i boksen, og de ble kjempegode 🙂

3.advent, og tre lys er tent i adventsstaken 🙂

Så var det brune pinner som er et must når det gjelder julekaker her i huset 🙂

Ferdigstekte brune pinner 🙂

Kokosmakroner ferdigstekt 🙂

Denne filtstriejulepyntet laget jeg når jeg gikk på barneskolen 🙂 Kjempekoselig å ta vare på 🙂

Denne garnnissen laget mannen min da han gikk på barneskolen 🙂

Denne julebukken i halm laget jeg første året på videregående skole 🙂

Julepynt på veggen 🙂

Denne nissen er det en rasekattvenninne (som er med i samme katteklubb som meg) som har laget 🙂

Julepynt og juleduken på pianoet 🙂

Adventsstaken på plass i vinduskarmen på stua. Nissekona under fikk jeg i førjulsgave av min venninne Catzy for noen år siden 🙂

4.advent, og fire lys er tent i adventsstaken 🙂

Ikke jul uten krumkaker 🙂

Jul = Marsipan 🙂

Delfiakake er også en julekake som alltid blir godt tatt i mot 🙂

Pepperkakehuset vårt 🙂

Juletreet vårt, nytt for anledningen, og med nye leddlys på 🙂

Ingen julaften uten “Tre nøtter til Askepott”. Kjempefin film, og kjempevakker musikk 🙂

Ribba på julaften ble kjempegod, og svoren ble spør 🙂

Fikk kjempefine julegaver som jeg satte kjempestor pris på 🙂

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...