Jeg kjenner jeg får helt vondt når jeg ser reklame etter reklame på TV’n, leser ukeblader og leser blogger. Alt handler om å få den perfekte sommerkroppen og være tynnest mulig. Media generelt og på sosiale media som f.eks. blogg er det blitt en trend om ha den flotteste og slankeste kroppen. Det er blogger opp og i mente om slanking, slanking og atter slanking.
Man finner bloggere som inneholder direkte kritikk mot mennesker som er kraftige eller tjukke. Husker ikke bloggnavnet nå, men det kan være det samme hvem det er! Vedkommende blogger går kraftig ut mot kraftige og tjukke personer, og jeg må ærlig innrømme at jeg reagerer på måten vedkommende rakker ned på overvektige mennesker!
Jeg har også lest kommentarer på flere blogger hvor f.eks. en blogger har lagt ut bilde av seg selv har fått kommentarer om at hun er tjukk og feit. Selvsagt er disse kommentarene skrevet av anonyme som er så feig at de ikke tør å stå frem med nicknavn eller navnet sitt. Hallo! Hva får lesere til å skrive slike ting på andres blogger? Ville du som skriver skriver slike kommentarer gått bort til en vilt fremmed person på gata og fortalt ham eller henne at personen er tjukk og feit? Det tror jeg ikke!
Jeg vet selv at jeg er kraftig, men det har sine årsaker som jeg vil komme tilbake til. Har selv opplevd at det er skrevet anonyme kommentarer om meg og mitt utseende på et par blogger. Selv om ingen navn ble nevnt i de kommentarene der, vet jeg kjempegodt at det var meg de anonyme kommentarene var myntet på! Grunnen til dette var fordi jeg like før hadde en diskusjon med en annen blogger hos en god bloggvenninne. Vi var uenige, og bloggeren som hadde den diskusjonen har i ettertid sagt at jeg hadde skrevet en saklig og velbegrunnet kommentar. Bloggeren jeg var uenig med gikk i forsvarsposisjon mot bloggeier og meg. Etterpå skrev bloggeren et motinnlegg på sin blogg. Bloggeren fikk inn en anonym kommentar hvor det stod: “Kanskje de er misunnelig på den sunne livsstilen din? de skulle heller konsentrert seg om en real slankekur begge to.” (Kommentar skrevet: 08.02.2014 kl.18.24) Dette var 2.gang en anonym har kritisert mitt utseende i et kommentarfelt. Det forbauser meg ikke at den kommentaren ble skrevet av en feig anonym, for det er bare feige anonyme som kan synke så lavt å skrive slike usaklige og idiotiske kommentarer! Uansett sårer slike kommentarer! Det hjelper ikke at bloggeier unnskylder seg at ingen navn er nevnt i slike kommentarer. Jeg vet med sikkerhet at denne anonyme kommentaren var myntet på meg, nettopp fordi dette var bloggeren jeg svarte på en diskusjon hos min bloggvenninne!
Jeg oppfordrer alle til å tenke over hva dere skriver av kommentarer neste gang dere vil kommentere utseende til en person. Det være seg på facebook, på blogg, på instagram eller på twitter. Du vet aldri hva som er årsaken til at en person er kraftig! Det kan skyldes sykdom, stoffskifte m.m. I mitt tilfelle skyldes det at jeg går på medisiner for reumatisme. Disse medisinene må jeg ta for å ha gode dager.
I 2003/2004 slet jeg faktisk med anoriexi. På det minste var jeg nede i 40 kg! Jeg har vært velsignet med foreldre og en storesøster som virkelig har elsket meg for den personen jeg var og er, og jeg hadde og har fremdeles mange kjempegode venner som virkelig bryr seg. Fra barne- og ungdomsårene mine har jeg kjempemasse gode minner som jeg alltid vil ta vare på i hjertet mitt<3
Årsaken til min spiseforstyrrelse kom av da jeg drev med turn. Fra jeg var 4 – 18 år drev jeg med turn. I en alder av 8 år ble jeg plukket ut til en konkurransetropp. Det holdt jeg på med frem til jeg var 16 år. Vi deltok på spesialoppvisninger og konkurranser, men treneren vi hadde var opptatt av hvor mye vi skulle veie. Vi måtte veie oss i trusa foran treneren, og hvis vi veide ett kilo for mye fikk vi så ørene flagret foran de andre jentene. Før oppvisninger fikk vi ikke drikke eller spise, for vi skulle være lette i kroppen. Den gangen reagerte vi ikke på det, men nå i dag vet heldigvis trenere bedre, og det er fokusert mye på spiseforstyrrelser hos idrettsutøvere. I dag blir trenere skolert i temaet spiseforstyrrelser hos idrettsutøvere.
Vi aksepterte det å bli veid, for vi hadde respekt for treneren. Det hun sa var rett, men når vi ble 13 – 14 år gamle var det ikke fult så gøy lengre. Flere av mine turnvenninner sluttet på den troppen jeg gikk på. Enten begynte de på andre grupper, eller så sluttet de med turn. Jeg fortsatte på troppen til jeg var 18 år gammel.
Mange av oss var også hjelpetrenere for andre barnegrupper i turnforeningen, og når vi ble 16 – 18 år ble flere av oss hovedtrenere for barne- og ungdomspartier. Selv jobbet jeg som hovedtrener for barne- og ungdomspartier fra 1981 – 1992.
Det at vi måtte veie oss foran treneren førte til at jeg ikke ville se ei badevekt på mange år!
Høsten 2002 fikk jeg halsbetennelse, og etter den 10. halsbetennelsen på 1 år måtte jeg ta mandlene mine. Før operasjonen måtte jeg veie meg foran legen, fordi ville se hvor mye jeg veide når det gjaldt dosen av narkosen jeg skulle få. Flashbacket til da vi ble veid på turn kom kastet på meg!
Etter jeg fjernet mandlene raste kiloene av meg. Jeg begynte å veie meg igjen. 70 kg ble til 60 kg. 60 kg ble til 50 kg. Ennå var jeg ikke fornøyd. Jeg talte kalorier, og ville gå mer ned! Hver gang vektnålen gikk nedover gav det meg ny guts til å fortsette å gå ned litt til. Etter jul i 2004 viste vektnåla 40 kg. Da jeg veide så lite var jeg slapp, og jeg hadde lite overskudd og energi.
Min nærmeste familie, min mann og mine venner var der hele tiden for meg, og de støttet meg <3 De var seriøst bekymret for hvor lite jeg veide.
Min fastlege tok seg tid til å høre på hvorfor jeg plutselig ble besatt av slanking, og jeg fortalte ham hva som hadde utløst dette. Han sa at jeg var ikke den eneste, og heller ikke den siste. Diagnosen min var anorexi. Fastlegen min sa klart og tydelig at mange upedagogiske trenere på 70-tallet hadde ført til at mange tidligere idrettsutøvere i voksen alder fikk en eller annen form for spiseforstyrrelser nettopp pga flashback! Det å bli veid i bare trusen foran en trener er ydmykende for et barn og ungdom, og det var ikke rart at jeg fikk flashback pga det. Som barn og ungdom lærer man seg å fortrenge det, men det vil før eller siden dukke opp!
Meg selv sommeren 2004. På dette bildet var jeg 46 kg.
Familien min, mannen min, vennene mine og legen min ba meg se fremover, og ikke bakover. Jeg fikk i oppgave å se på alt det positive jeg hadde rundt meg, ta frem mine positive resurser og egenskaper, og begynne å sette grenser til andre mennesker rundt meg. Det var disse oppmuntrende ordene som fikk meg til å snu den skumle leken jeg hadde begynt med! Jeg har sagt det til min familie, til mannen min og til vennene mine at jeg er kjempetakknemlig for all støtten og kjærligheten de viste meg <3
Sommeren 2004 var jeg 46 kg. Det satt langt inne vite at jeg måtte gå opp i vekt. Hele veien fikk jeg kjempegod støtte av min nærmeste familie, mannen min og mine kjempegode venner, og de oppmuntret meg hele tiden <3
Det kom noen kommentarer utover om at jeg hadde lagt på meg, og jeg ba dem rett og slett holde kjeft! De som kom med disse kommentarene har hverken før eller siden kommentert mitt utseende!
I 2006 fikk jeg ny medisin pga min kroniske betennelsesreumatisme som jeg må gå fast på. Denne medisinen gjør at jeg har gått opp i vekt, og jeg vet at jeg er kraftig. Medisinen må jeg ta for å ha gode dager!
Jeg er konstant stiv i hælene, anklene, skuldrene, albuene og håndleddene mine, og jogging og sykling er og blir utelukket!
Nå har jeg alltid likt og liker fremdeles kjempegodt å trene! Trening har vært en stor del av livet mitt sammen med musikken. Jeg må ærlig innrømme at det er et stort savn for meg å ikke få holde på med aerobic som jeg dessverre måtte gi meg med i 1996 da jeg fikk påvist reumatismen.
Min mosjon er å gå turer. 3 dager i uken går jeg meg turer på 40 – 45 minutter. Det er min form for mosjon.
Valget for meg er og blir lett, og det er at jeg velger medisinen min, slik at jeg får ha smertefrie dager! Så får jeg heller bare være kraftig! Jeg er fornøyd med meg selv, og jeg har min kjære familie, mannen min og mine kjære venner som har stor forståelse for min reumatisme og hva det innebærer for meg.
I tillegg har jeg kjempemasse å glede meg over 🙂 Jeg jobber som kordirigent for et blandetkor, jeg har ofte spillejobber på tverrfløyte ved gudstjenester, begravelser, bryllup og hyggetreff, jeg synger i to kor, jeg har pianoelever, jeg holder på med håndarbeid (hekling og strikking), jeg elsker å fotografere, og jeg har 3 kjempeherlige katter som jeg elsker, jeg reiser på utstillinger og har noen kull i ny og ne 🙂
Neste gang du faller for fristelsen til å kommentere utseende på en person, tenk deg om to ganger før du gjør det. Du vet ikke hvem som er mottakeren av kommentaren! Det er lov å bruke hodet!
